Hovedside > DEBATT > Ole P. Lien: Respekt og respekt, fru Blom

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Ole P. Lien: Respekt og respekt, fru Blom

Normen om «respekt» er ikke uten videre et ideal å tilstrebe, skriver Ole P. Lien og tar opp tråden fra Klaus Gaarders innlegg om Dawkins og religionen.

Publisert: 8.10.2007

Klaus Gaarder tar 1.oktober betimelig opp spørsmålet om «respekt for det religiøse», bl.a. med henvisning til Richard Dawkins’ skarpe kritikk av religion som overtro.

I hht. ordbøkene er den vanlige betydningen av begrepet respekt «aktelse, ærbødighet, lydighet» (nynorsk: age/vørnad). Når alle andre betydninger er skrellet bort fra de mange bruksmåtene av respekt, er det min kvalifiserte oppfatning at kjernebetydningen av respekt i ulike former vil være det nøytrale «å ta på alvor».

Ordet respekt er lett og selvfølgelig å ta i sin munn. Og følgelig ofte uforpliktende og ufarlig. Begrepet om og praksisen med å «respektere» er allment akseptert som en sentral norm innen den norske harmonitankegangen. I virkelighetens verden brukes begrepet respekt ofte mangetydig, ullent og illusjonsskapende. Mangetydigheten tilslører lett viktige nyanser og uenigheter. Begrepsbruken blir derfor lett ukritisk og tankesløvende. Normen om «respekt» er altså ikke uten videre et ideal å tilstrebe.

For hva vil det egentlig si å respektere noe/noen? Hva skal de respekteres for – og hvorfor? Og hva i all verden innebærer respekt i samband med religion? Kan en ateist f.eks. i egentlig forstand «respektere det hellige» i en gitt religion? I å fall – i hvilken forstand gir dette mening?

I mitt (begreps)univers må respekt erverves, den mottas p.g.a. en (prisverdig) ytelse fra respektmottakeren, som oftest er en person. Respekt gis i form av anerkjennelse. Respekt kan således aldri tildeles vilkårløst, men i kraft av noe og på visse vilkår. Selve begrepet forutsetter/innebærer slike vilkår. For min del respekterer jeg bl.a. gode handlinger og ytringer, godt begrunnede utsagn/forestillinger, selvstendighet, originalitet og kritiske tanker. Resten oppnår min mangelfulle respekt eller bortfall av respekt. Med en slik forståelse av respekt blir vedkommendes tro eller ikke-tro en desidert underordnet størrelse!

I forhold til religioner og religionens utøvere synes HEF å være uklar i definisjoner og praksis: Er det religionen i seg selv som forestillinger og læresetninger? Eller den religiøse praksis/utøverens religiøse handlinger? Dreier det seg kun om den enkeltes tro og overbevisninger? Eller er det den troende som medmenneske som fortjener respekt? Kan hende skal alt respekteres uavkortet? Og hva betyr det nå i praksis å utøve disse ulike formene for respekt?

Verden trenger veldig til inngående og substansielle dialoger, også mellom troende og ikke-troende. En dialog forutsetter vilje til innsikt og sannferdighet. Dialoger kan derfor ikke lukkes for gjensidig saklig og begrunnet kritikk. HEF må vokte seg for å bli ufarlige eller (selv)ukritisk, uten brodd! Det betyr stillstand i tankelivet. Et helt sentralt begrep som respekt må følgelig brukes mest mulig presist og konsekvent, og best mulig avgrenset mot andre begreper.

Religioner må erkjennes som sentrale menneskelige fenomener historiske og i vår tid. Men enhver begrepsbruk i retning av å gi anerkjennelse til religioner og religiøse forestillinger fører i mitt hode galt av sted for en humanetisk bevegelse. Således vil trolig begrepene om toleranse eller å tolerere i de fleste tilfeller være bedre dekkende innenfor ei ramme av pluralisme. Jeg opplever ofte at begrepet respekt i bunn og grunn benyttes i betydningen god folkeskikk eller anstendig behandling av medmennesker. Når dette er tilfelle, hvorfor ikke rett og slett bruke disse begrepene som rettesnorer for handling i stedet for det ofte forførende begrepet respekt?

Ole P. Lien