Hovedside > DEBATT > 2010 > Jan G. Langfeldt: En tvilende biskop

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Jan G. Langfeldt: En tvilende biskop

 
Biskop Helga Haugland Byfuglien beskylder alternativbevegelsen for religiøs konstruktivisme, men gjør seg selv skyldig i det samme, mener Jan G. Langfeldt.

Publisert: 10.8.2010

I et åpenhjertig intervju med Kristin Stoltenberg i Aftenpostens magasin 9. juli i år sa biskop Helga Haugland Byfuglien: ”Ingen kan vite at Gud finnes”, og på spørsmålet: ”Tviler du?” ”Ja, tvilen kan av og til være som en smerte som dukker opp i ulike varianter. Den er ikke fraværende, den er som en skygge, og den kan så absolutt ramme biskoper.” Om det er et liv etter døden sa hun: ”Ja, håpet om evigheten er en viktig del av min tro. Men jeg vet ikke hva som venter. Jeg tenker at Himmelen er et bilde på kjærligheten, på noe som ikke tar slutt. ”

I det multikulturelle samfunn som vi etter hvert har fått i Norge, er det naturlig at Kristin Stoltenberg også stilte de mer og mer dagsaktuelle spørsmål: ”Hvem skal bestemme hvilke ’overnaturlige’ ting som er ’ riktige’ å tro på?” , ”Kan bare én religion være sann?” og ”Tar muslimene feil?” Da ble biskopens svar mer uklare: ”I motsetning til den kristne tro er islam en lydighetsreligion. Min tro handler om nåde”, sa hun.

Her er det vel bare gradsforskjeller i lydighet. Jeg husker fortsatt hvordan jeg på folkeskolen måtte pugge de 10 bud, og da lærerinnen fortalte at Jesus skulle komme ned fra himmelen og dømme levende og døde, så jeg ham for meg komme dalende ned.  Jeg kunne ikke forstå at det ville være mulig og spurte lærerinnen om det var slik det ville skje. ”Ja”, sa hun, men når visste hun ikke.

Nå har det heldigvis skjedd store endringer i religionsundervisningen siden 1940-årene. Det har også skjedd store endringer i hva medlemmer av den norske statskirke og medlemmer av andre religiøse samfunn tror på. ”Har vi mistet noe på veien?” spurte Kristin Stoltenberg. ”Jeg var inne på at vi lever i en nærmest konstruktivistisk tilværelse der man for eksempel kan lage sin egen religion”.  

Det er nettopp det Helga Haugland Byfuglien selv gjør i intervjuet – riktignok ikke med så store avvik som i de nyreligiøse retninger hun omtaler.  Men historisk er ikke dette noe nytt. De forskjellige religioner har vært og er under kontinuerlig omkonstruering eller omtolkning. 

”Det finnes en mening med livet, som vi lengter etter”, sa biskopen. Ja, det er vel mye på grunn av søken etter denne meningen at menneskene i uminnelige tider har konstruert forskjellige religioner. Det finnes ikke noen dokumentasjon for at det eksisterer noen religion som ikke er skapt av mennesker. Det som er så tragisk er at mange av disse religionene har blitt påtvunget mennesker ved bruk av makt. Og makt kan være så mye – alt fra fysisk makt, krig og drap til at du i tenårene blir satt utenfor venneflokken dersom du ikke konfirmerer deg i kirken.

Dermed er jeg kommet fram til biskopens største spørsmål: ”Hvorfor kan ikke menneskene være gode mot hverandre?” ”Finner du svar?” ”Nei, men jeg tviholder på at kjærligheten er sterkere enn ondskapen, slik Jesus vant over døden. Kjærlighet og tro er et mysterium. Begge er å hengi se til en annen, og jeg tror begge kommer fra Gud.”

Min kommentar til dette er: Alle levende vesener på jorda er mer eller mindre egoister samtidig som de viser mer eller mindre kjærlighet til sine nærmeste. For å overleve dreper dyr andre dyr. Det er nødvendig for den daglige føde.  Denne evnen og viljen til kamp for å overleve og samtidig vise kjærlighet overfor sine nærmeste for å føre slektene videre, er videreført hos menneskene. Fra familier til storfamilier til stammer som sloss mot hverandre for å skaffe mat.  Etter hvert som stammene ble større kriget de for å få større land der de kunne dyrke mer mat eller jakte på flere dyr.  De undret seg over tilværelsen og konstruerte sine guder. I dag vet vi mye om hvorledes dette har utviklet seg gjennom tusener av år. 

Samtidig vet vi at kjærlighet til hverandre ikke forutsetter at man har noen religion. Vi vet også at både gode og onde sider er nedfelt i oss alle fra førhistorisk tid og at de er ulike fordelt. Derfor er det ikke enkelt å få en universell god nok praktisering av kjærlighet både privat og ved gjennomføring av FNs menneskerettigheter. Dette er og vil alltid forbli menneskenes største utfordring. Dersom det blir slutt på religionskrigene i verden skal jeg også tro at kjærligheten er større enn ondskapen. Uten at jeg støtter meg til noen gud, er det kjærligheten som gir meg meningen med livet. 

Jan G. Langfeldt