Hovedside > DEBATT > 2010 > Levi Fragell: Det er unntakene vi snakker om!

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Levi Fragell: Det er unntakene vi snakker om!


Det er ikke i samsvar med vårt samfunns respekt for livet, at unntakene skal være et rent samvittighetsspørsmål for den enkelte lege eller sykepleier – som etter sin barmhjertighetsgjerning må skjule sine spor, forfalske sine journaler og leve i angst for likevel å bli oppdaget, miste sin stilling og ruinere sin sosiale status.

Publisert: 29.1.2010

Morten Horn er en av de få leger som har tatt seg tid til å arbeide seriøst med spørsmålet ”aktiv dødshjelp”. Hans refleksjoner er viktige og minner meg om en annen lege jeg gjennom årene har diskuter dødshjelp med, nemlig Peter F. Hjort, som etter å ha jobbet seriøst med temaet i en årrekke ikke lenger er blant de bastante motstandere. Jeg skal her bare gi respons på et par av Morten Horns relevante innvendinger mot min støtte til aktiv dødshjep.

Jeg har gjort det til et sentralt poeng at en mulighet til lovlig dødshjelp for pasienter med skremmende diagnoser, vil redusere angst og uro for et langt større antall enn de som til slutt i virkeligheten får behov for slik hjelp. Behandlingsinnsatsen for denne pasientgruppen er blitt betydelig bedret. Men også leger innrømmer at ikke alle kan hjelpes med lindrende behandling. Dette vet ofte pasientene med disse diagnosene. Noen av dem tar livet av seg mens de fortsatt er i stand til det. De tilgjengelige ”metodene” er ofte makabre, noe som skaper evige sår i pårørendes følelser. I mine fire år som leder for Foreningen retten til en verdig død har jeg fått kjennskap til en lang rekke slike tilfelle. Mange av dem det gjelder kunne ha hatt et fortsatt liv sammen med sin familie i måneder, kanskje år.

Horn aksepterer at det disse unntakene fins, og skriver:

”Jeg tror de fleste mennesker kan se for seg håpløse situasjoner der et barmhjertighetsdrap framstår som eneste utvei. Ikke minst vi leger, som eksponeres for mye lidelse og hjelpeløshet. Bodil Bjerkman, som Levi Fragell refererer til, kan sikkert være et slikt unntakstilfelle. Men noe helt annet er spørsmålet om aktiv dødshjelp skal være lov.”

Denne innrømmelse viser både innsikt og empati. Leger i flere land har kommet til at disse unntakene bør reguleres i klare lovbestemmelser, hvor sikkerhet og etikk vernes av innsyn og kontrollrutiner. Det er ikke i samsvar med vårt samfunns respekt for livet, at unntakene skal være et rent samvittighetsspørsmål for den enkelte lege eller sykepleier – som etter sin barmhjertighetsgjerning må skjule sine spor, forfalske sine journaler og leve i angst for likevel å bli oppdaget, miste sin stilling og ruinere sin sosiale status. Minst 150 norske leger befinner seg i dag i denne kategorien (Førde/Aaslands undersløkelse).

Når Horn peker på at disse lovregulerte ”unntakene” i Nederland og USA tallmessig likevel etter hans syn er høye, 2500 i Nederland, 60 i Oregon, bør tallene vurderes i forhold til den totale dødelighet. Tallene i Nederland får en annen valør, når man sammenligner dem med den totale dødelighet på 150.000, og når man vet hvilke diagnoser vi her snakker om. De såkalte mørketallene for ulovlig dødshjelp i andre land er minst like høye. 60 av 28.000 døde i Oregon er et svært lite antall, og fanger formodentlig ikke opp alle reelle behov. Det er likevel denne Oregon-modellen av ulike grunner vår forening går inn for.

Sammenlignet med disse åpne, kontrollerte og protokollerte handlinger, har vi et enormt delvis skjult tallmateriale som i langt høyere grad enn dødshjelp-statistikken burde skape bekymring helsevesenet så vel som i det politiske liv. Minst 50 % - minst 20.000 – dør hvert år som følge av beslutninger tatt av leger og pleiere. De fleste avgjørelser er sikkert riktige, men neppe alle. Ressurser spiller inn, prognoser og alder er viktige indikasjoner, pårørendes vurderinger tillegges vekt – og den sykes egne erklæringer. Det kalles ofte passiv dødshjelp, en fullt ut akseptert praksis. Her er sikkerhetsrutinene ofte er basert på dårlig kontrollert skjønn. I dagens Vårt Land (29.1.10) lyder en overskrift ”7000 dør av sykehusfeil”. Ingressen sier: ”Nye anslag tyder på at 7000 personer i Norge dør hvert år som skulle overlevd.”  I denne sammenheng kan kampen mot aktiv dødshjelp noen ganger fortone seg som en avledningsmanøver.

Levi Fragell