Hovedside > DEBATT > 2010 > Ole P. Lien: Tro uten følelser er troløshet, i dobbel forstand

SISTE DEBATT:

10.2.2011
Harald Fagerhus
Vi trenger en religiøs lavalder!

10.2.2011
Martin Knutsen
Frie v.s gode valg?

14.1.2011
Morten Horn:
Myter om helse – og skepsis

15.12.2010
Rune Vik-Hansen
Hva er metafysikk?

15.12.2010
Ole P. Lien:
Tro uten følelser er troløshet

3.12.2010:
Ronnie Johanson:
Al-Kubaisi fortjener vår støtte

16.11.2010
Iver Dreiås:
HEF's Giordano Bruno

28.10.2010:
Sara Azmeh Rasmussen:
En sen beklagelse til HEF

26.10.2010
Bente Sandvig:
Svar til Hadia Tajik

26.10.2010
Didrik Søderlind:
Svar til Roger Christensen

18.10.2010
Roger Christensen:
Klisjeer om Sverigedemokraterna

plain box

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund.

Fritanke.no redigeres etter redaktørplakaten.

Redaksjonelt stoff i Fritanke.no står ikke nødvendigvis for Human-Etisk Forbunds regning.

plain box Kontakt
Telefon: 23156020
Fax: 23156021
plain box Besøksadresse
Humanismens Hus
St. Olavs gt. 27
Oslo
plain box Postadresse
Pb 6744, St. Olavs plass
0130 Oslo
plain box Ansvarlig redaktør
Kirsti Bergh
bergh {@} human.no
plain box Journalist
Even Gran
gran {@} human.no

Ole P. Lien: Tro uten følelser er troløshet, i dobbel forstand


–Tro handler således ikke egentlig om meningen med livet, men om å leve i de gode følelsene av fellesskap og om fjerning av usikkerhet. Enhver ønsker å leve salig i sin tro. Alt som forstyrrer og gjør vanskelig disse basisfølelsene, skaper frykt og nedstemthet, og i verste fall sterke, ukontrollerbare hatreaksjoner.

Publisert: 15.12.2010

Jeg ligger litt på etterskudd i debatten, men prøver meg allikevel. For det jeg tar opp går aldri ut på dato. Fri Tanke publiserte 29.9 en undersøkelse fra USA som viser at amerikanske a-teister og agnostikere generelt sett har mer kunnskap om religion enn religiøse. I artikkelen er det opplista noen gode forklaringer på dette paradokset. Her er noen til om hvorfor religiøse ikke ønsker eller trenger for mye kunnskaper om religion generelt.

Gud kan som kjent ikke begripes med forstanden. Som det bibelske ordet går: Guds veier er uransakelige og kan ikke fattes i sin essens. Guds valg og bestemmelser kan ikke overprøves eller appelleres til noen overordnet instans. Gud er således ingen likeverdig partner å diskutere med. Gud er selv denne ene og siste overinstansen. Vi snakker altså om en udemokratisk ledelses- og styreform. Gjennom historien og blant en del av dagens nasjoner har teokratiet styrt nådeløst og udiskutabelt, angivelig med mandat fra ulike guder (som gjensidig utelukker hverandre). Samtidig sier for eksempel Jesus at hans rike ikke er av denne jorden og at den kristne skal skille mellom hva som tilkommer hhv. keiseren og Gud.

Den kristne sier på samme tid at vi fra Guds hånd er utstyrt med forstand og fornuft, for at vi skal berge oss i vårt jordiske rike. Dette er høyst paradoksalt siden forstand og fornuft i sin essens er evna til kritisk å spørre etter og undersøke verdens realiteter, og kunne nærme oss sannheten, herunder sannhetsgehalten i all verdens religioner... Fornuft og forstand var det som fødte opplysningstida, rasjonalitet, den moderne utvikling og sekulariseringen. Trolig var det de samme evnene og det samme iboende menneskelige behovet for å forstå og erkjenne som gjorde at Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre. Et tre Gud merkelig nok hadde planta i Edens hage som en uimotståelig fristelse. Og deretter følger ei utrolig spennende historie om menneskenes tilskikkelser og kulturer, på godt som vondt. Det var altså denne ulydige viljeshandlingen som gjorde at mennesket fikk seg et liv, var det ikke?

Tilbake til trosopplevelsen:

Tro må først og sist grunnleggende forstås som en kompleks følelsesmessig situasjon for den enkelte troende. Troen drives ofte av at enormt sterke og eksistensielle følelser av håp og frykt settes i spill. Gudsrelasjonen (for eksempel til den kristne Faderen) kan ikke eksistere uten slike grunnleggende bundne følelsesrelasjoner. Gud er den store allvitende som har bestemt menneskets egentlighet, vår naturlige tilstand. Denne bestemmelsen er udiskuterbar, autoritært gitt. Det enkelte menneske kan bare velge mellom å godta sin guddommelige bestemmelse, eller velge den bort (avvike og synde). Gud er enedommer og siste ankeinstans, som først gir fasiten uendelig langt framme på Dommens dag.

Enhver tvil om denne gudsbestemmelsen åpner opp for frykten for forføring fra Djevelen. Derfor må tvil bekjempes. Derfor framstår konkurrerende religioner som farlige forførere, og ateister som kyniske fordervere. Alle disse leder bort fra den smale sti til fellesskapet med Gud og frelsen. Frykten for fortapelsen er en overveldende følelse som aktiviserer sterke overlevelsesfølelser.

I dette ligger kilden til religiøs fundamentalisme av alle slag. For eksempel de mange sterkttroende abortmotstandere i USA som i all sin selvrettferdighet setter seg til doms over medmennesker og er villige til å drepe for den gode sak, på vegne av Gud selv. I de samme miljøene oppstår tragikomiske utsagn som at Gud skulle nedrige seg selv til så smålig å hate Norge og nordmenn og straffe oss. Det er svært nærliggende å tolke dette som en overføring av egne sterke fryktfølelser hos de som kommer med slike utsagn, denne gangen på oss troskyldige nordmenn... Slike naive og ureflekterte forestillinger vitner om at mye religion og tro i bunn og grunn er irrasjonelle forestillinger, kunnskapløshet og følelser på avveier. Hva verre er enda: Ureflekterte og naive religiøse følelser disponerer den enkelte for manipulerende krefter og ukritiske handlinger og tanker.

Tro kan ikke grunnleggende erkjennes. Guds nærvær og kraft og lys (merk de positive metaforene) kan kun oppleves og kjennes i følelsene, i en rus av endomorfiner og lettelser. Troen gir ”fred i sjelen”, heter det. Nettopp. Det er dette som er målet: Å komme til fred med seg selv og Gud. Harmoni. Hva større og mer kan et menneske ønske seg? Den troende nærmer seg til en ”vegetativ” tilstand med et minimum av kritisk refleksjon.

Tro handler således ikke egentlig om meningen med livet, men om å leve i de gode følelsene av fellesskap og om fjerning av usikkerhet. Enhver ønsker å leve salig i sin tro. Alt som forstyrrer og gjør vanskelig disse basisfølelsene, skaper frykt og nedstemthet, og i verste fall sterke, ukontrollerbare hatreaksjoner. (Men for all del, mange troende er også sterkt tvilende. Men å leve slik mellom tro og tvil er i lengden enormt krevende og slitsomt, noe de færreste makter.)

Det er kun religion og tro som er mediert av fornuft, som er diskuterbar. Tro basert på følelser lar seg logisk sett ikke eksternalisere og dermed diskutere. Derfor gjelder regelen: Min tro er og forblir din overtro. Til nød kan en del personlige opplevelser diskuteres når de har en ytre referanse, fellesopplevelser og indisier på gudommelig inngripen. Diskusjoner forutsetter videre kunnskaper og kritisk distanse. Diskusjonens emne må kunne bestemmes som reelt, og har eksistens uavhengig av den enkeltes indre tilstander. Dette er ofte vanskelige øvelser å delta i for den sterkttroende hvis eksistensielle og mentale robusthet henger på gudstroen.

(Dette innlegget er intet forsøk på å banalisere og redusere den enkeltes religiøse behov. Men mer et bidrag til å klargjøre diskusjonene om fenomenet tro og religion.)

Ole P. Lien